Månen og meg

Det er kaldt, stjerneklart og månen smiler fandenivoldsk til meg. Som om den vil gjøre det klart at det svakt skinnende lyset er det eneste jeg kan forvente meg av naturlig lys det neste halvåret. Du vet jo hva som skjer når mørket stjeler dagen. Du kommer ikke til å få med deg det lille som blir igjen av den. Ikke engang jeg kommer til å synes så mye. Skyene kommer snart...Jeg får et anfall av ståpåvilje og sverger at denne vinteren skal bli annerledes. Jeg skal ha dagslys hver dag. Gå turer med bikkja. Ikke la mørket sluke meg opp. Jeg skal vise deg, månepakk! Før det slår meg at klokken er midt på natta og at jeg ikke har noen avtaler i morgen. At om jeg skulle kommet meg opp i rimelig tid måtte jeg ha vært i drømmenes verden nå. Mørket har allerede grep om meg. Og månen smiler fortsatt.