Jeg skulle skrive, det vil si, jeg skrev et innlegg om jul. Men jeg klarte å klikke vekk fanen og med den hele innlegget. Og nå er jeg for trøtt.


Men....


Jeg håper alle har en fin jul! Til og med dere som ikke liker denne tiden. Dere er litt rare, men dere fortjener å ha det fint for det!

Spis, lev, elsk og nyt!


Den lengste måneden av alle kommer før du vet ordet av det. Du vet den måneden hvor man ikke hører om annet enn at det er mørkt og kaldt og jævlig og nå får du se å slanke bort alt det fettet du samlet opp i desember.

Men først gjenstår resten av året og romjulsroen kan fortsatt skape gode stunder.

Brrrrrrrrrrr

Det er kaldt. Det er ikke bare kaldt, det er kaldt. Det er vind fra Sibir, 18 kuldegrader og november var den kaldeste på 90 år eller deromkring. Det er så kaldt at selv om jeg er så heldig at jeg låner mammas gamle postdress og har thermostøvler fra den tiden jeg red rundt på en bane i Skoger fryser jeg. Med en gang jeg stikker nesa ut av døra stivner kinn og fingre. Jeg får varmen i meg igjen etter ti minutters rask gange, men etter 20 minutter sniker kulda seg innpå igjen. Og hvor begynner jeg å fryse først? På rumpa. Hvorfor fryser jeg så lett på rumpa? En skulle tro rumpa var den kroppsdelen som klarte seg best i kaldt vær. Fett og sånn, lissom. Er det fordi den stikker ut? Men da burde puppene fryse like mye? Skjønt der har jeg ekstra polstring. Kanskje jeg må få meg en RH, altså en rumpeholder. Noen som har tatt patent på det?

Te. Nå. Mhm. 

Crazy

Jeg ligger på ryggen i en åpen vogn på skinner. Den triller sakte bakover og hele tiden svakt til høyre. Jeg glir av sted og kan ikke komme meg av. Plutselig er jeg i et gammelt hus som faller sammen rundt meg, men jeg står helt stille. Alt hittil har vært i svart-hvitt. Men så er jeg utendørs og solen titter frem, lysende og gul, bak en ås. En gigantisk, flat Pikachu i svart-hvitt med et skummelt blikk reiser seg fra ingenting og skjuler solen.

Våkedrømmer (noe helt annet enn dagdrømmer) er way more creepy enn mareritt i søvne. 

'til next time, York

For to år siden gikk jeg rundt i Yorks gater, stolt og glad for å være ute i verden på egen hånd i fire måneder. Jeg gjorde byen til min egen. Forrige fredag var jeg tilbake og byen hilste meg med strålende novembersol. Den var fortsatt like fin, fortsatt min by. De rare, små butikkene med alt mulig rart i var der ennå, ghost walks var fortsatt en daglig (eller kveldlig) aktivitet, selvfølgelig kunne man fortsatt oppleve flere hundre år gamle bygninger i the Shambles og ved og vandre rundt i resten av byen og jeg kunne fortsatt huske hvor jeg skulle gå for å finne favorittstedene mine. Den eneste skuffelsen var at de ikke lenger serverte belgisk sjokoladeostekake på Lendal Cellars. Men Lendal Cellars var der ennå, og the Yorkshire Terrier og the Punch Bowl og Ye Olde Starre Inn. Og sjokoladebutikkene. Og fudgebutikken hvor de lager fudgen selv. Man kan til og med få gratis smakeprøver hvis man ikke nettopp har spist en altfor mettende lunsj på Lendal Cellars.
              Nå er det min søster som har sin helt egen, spesille opplevelse i England. Ikke i York, men i Leeds, 20 minutter unna med toget. Jeg håper hun har en like fin opplevelse som jeg hadde i York.

Sniff

Host, hark,snufs og alt det der. Igjen. Når skal turgåingen øke immunforsvaret mitt? Hæ? Hæ?

Jeg håper dette er sant: 

http://www.dagbladet.no/2010/11/02/nyheter/forskning/ntnu/14110979/

Dagens opptur: voffsen gikk pent i bånd ganske så rett bak en annen voffs. Nesten hele veien over Ypsilon. Flink bisk:)

Månen og meg

Det er kaldt, stjerneklart og månen smiler fandenivoldsk til meg. Som om den vil gjøre det klart at det svakt skinnende lyset er det eneste jeg kan forvente meg av naturlig lys det neste halvåret. Du vet jo hva som skjer når mørket stjeler dagen. Du kommer ikke til å få med deg det lille som blir igjen av den. Ikke engang jeg kommer til å synes så mye. Skyene kommer snart...Jeg får et anfall av ståpåvilje og sverger at denne vinteren skal bli annerledes. Jeg skal ha dagslys hver dag. Gå turer med bikkja. Ikke la mørket sluke meg opp. Jeg skal vise deg, månepakk! Før det slår meg at klokken er midt på natta og at jeg ikke har noen avtaler i morgen. At om jeg skulle kommet meg opp i rimelig tid måtte jeg ha vært i drømmenes verden nå. Mørket har allerede grep om meg. Og månen smiler fortsatt.

Jeg skal gifte meg om ti måneder og det eneste som er klart er hvor vil skal gifte oss, hvor vi skal ha festen og hvem som skal være forlover. Jeg har ikke hatt et klart bilde av hvordan dette skal skje siden jeg var ti år. Jeg har tenkt at jeg skal vel gifte meg en gang (og det blir sikkert fint), men detaljene har jeg ikke tenkt så mye på. Vi bestemte oss for kirke uten å ha vært inne i den engang. Jeg vet ikke hva slags brudekjole jeg vil ha, hva slags blomster, hvordan invitasjonene skal se ut, hvilken sang vi skal danse til. Om vi i det hele tatt skal danse. Jeg har enda ikke kjøpt et eneste bryllupsmagasin. Jeg har gjort noen forsøk på nettet. Kikket på brudebuketter og brudekjoler. Men de er jo fine alle sammen. Jeg er VinglePetra Verst. "Vanlige" vordende bruder ville sikkert fått angst og indre uro om de fikk høre hvordan planleggingen sniler seg av gårde, men jeg tar det relativt med ro foreløpig.

Jeg håper det ikke betyr at jeg ikke bør gifte meg. Jeg håper det betyr at disse tingene ikke er det som er viktigst. At jeg ikke vil bry meg hvis blomstene ikke blir perfekte. At det som betyr noe er oss to. På den annen side kan vinglingen bety at jeg ikke tør å velge meg ut noe før det virkelig nærmer seg av frykt for at jeg skal angre. Det vil si at disse tingene faktisk er viktige og at jeg er som en hvilken som helst annen hysterisk brud som ikke fokuserer på det som skal skje, men hvordan det ser ut alt sammen.

Grøss og gru. 



 

Enda en dag

I dag er det den internasjonale anti-McDonaldsdagen. Personlig synes jeg hver dag er anti-McDonaldsdag og har ikke spist der på 4 år. Og den gangen for fire år siden hadde jeg ikke noe valg. Det var det eneste som var åpent. Jeg forstår virkelig ikke de som kan si sånt som: "å, nå har jeg så lyst på McDonaldsmat" og faktisk mene det. Det smaker som våt papp alt sammen. Takke seg til kongeburger på Pigen sier jeg bare.

Refleksdagen

Refleks, refleks, refleks, refleks, refleks, refleks. Remember it.

Skulle ikke...

Ja, så opprettet jeg blogg jeg også. Hvor mange mennesker er det igjen som ikke har blogg? Dette føyer seg fint inn i rekken av ting jeg ikke skulle gjøre i dag. Jeg skulle ikke sove bort hele dagen, jeg skulle ikke utsette til i morgen å begynne på en obligatorisk oppgave, jeg skulle ikke sitte oppe halve natta (oh, look at the time) jeg skulle hvert fall ikke opprette en blogg. Det skulle jeg virkelig aldri. Men i tåken av årets sjette? (jeg har mistet tellingen) forkjølelse kan de rareste ting skje.

Nå gjenstår det bare at jeg går til anskaffelse av et magebelte.