Månen og meg

Det er kaldt, stjerneklart og månen smiler fandenivoldsk til meg. Som om den vil gjøre det klart at det svakt skinnende lyset er det eneste jeg kan forvente meg av naturlig lys det neste halvåret. Du vet jo hva som skjer når mørket stjeler dagen. Du kommer ikke til å få med deg det lille som blir igjen av den. Ikke engang jeg kommer til å synes så mye. Skyene kommer snart...Jeg får et anfall av ståpåvilje og sverger at denne vinteren skal bli annerledes. Jeg skal ha dagslys hver dag. Gå turer med bikkja. Ikke la mørket sluke meg opp. Jeg skal vise deg, månepakk! Før det slår meg at klokken er midt på natta og at jeg ikke har noen avtaler i morgen. At om jeg skulle kommet meg opp i rimelig tid måtte jeg ha vært i drømmenes verden nå. Mørket har allerede grep om meg. Og månen smiler fortsatt.

Jeg skal gifte meg om ti måneder og det eneste som er klart er hvor vil skal gifte oss, hvor vi skal ha festen og hvem som skal være forlover. Jeg har ikke hatt et klart bilde av hvordan dette skal skje siden jeg var ti år. Jeg har tenkt at jeg skal vel gifte meg en gang (og det blir sikkert fint), men detaljene har jeg ikke tenkt så mye på. Vi bestemte oss for kirke uten å ha vært inne i den engang. Jeg vet ikke hva slags brudekjole jeg vil ha, hva slags blomster, hvordan invitasjonene skal se ut, hvilken sang vi skal danse til. Om vi i det hele tatt skal danse. Jeg har enda ikke kjøpt et eneste bryllupsmagasin. Jeg har gjort noen forsøk på nettet. Kikket på brudebuketter og brudekjoler. Men de er jo fine alle sammen. Jeg er VinglePetra Verst. "Vanlige" vordende bruder ville sikkert fått angst og indre uro om de fikk høre hvordan planleggingen sniler seg av gårde, men jeg tar det relativt med ro foreløpig.

Jeg håper det ikke betyr at jeg ikke bør gifte meg. Jeg håper det betyr at disse tingene ikke er det som er viktigst. At jeg ikke vil bry meg hvis blomstene ikke blir perfekte. At det som betyr noe er oss to. På den annen side kan vinglingen bety at jeg ikke tør å velge meg ut noe før det virkelig nærmer seg av frykt for at jeg skal angre. Det vil si at disse tingene faktisk er viktige og at jeg er som en hvilken som helst annen hysterisk brud som ikke fokuserer på det som skal skje, men hvordan det ser ut alt sammen.

Grøss og gru. 



 

Enda en dag

I dag er det den internasjonale anti-McDonaldsdagen. Personlig synes jeg hver dag er anti-McDonaldsdag og har ikke spist der på 4 år. Og den gangen for fire år siden hadde jeg ikke noe valg. Det var det eneste som var åpent. Jeg forstår virkelig ikke de som kan si sånt som: "å, nå har jeg så lyst på McDonaldsmat" og faktisk mene det. Det smaker som våt papp alt sammen. Takke seg til kongeburger på Pigen sier jeg bare.

Refleksdagen

Refleks, refleks, refleks, refleks, refleks, refleks. Remember it.

Skulle ikke...

Ja, så opprettet jeg blogg jeg også. Hvor mange mennesker er det igjen som ikke har blogg? Dette føyer seg fint inn i rekken av ting jeg ikke skulle gjøre i dag. Jeg skulle ikke sove bort hele dagen, jeg skulle ikke utsette til i morgen å begynne på en obligatorisk oppgave, jeg skulle ikke sitte oppe halve natta (oh, look at the time) jeg skulle hvert fall ikke opprette en blogg. Det skulle jeg virkelig aldri. Men i tåken av årets sjette? (jeg har mistet tellingen) forkjølelse kan de rareste ting skje.

Nå gjenstår det bare at jeg går til anskaffelse av et magebelte.