Farfar døde for en måned siden. Det hele var en ganske rar affære. De tre barna hans var samlet i Bergen, og under ledelse av onkel oberst fikk de ordnet alt det praktiske i rekordfart. Tante synes det hele gikk for fort. Det var ikke plass til sorgen i alt det praktiske. Men når søsken som bor på hver sin kant av landet først er samlet, må ting ordnes mens de kan. Under begravelsen satt jeg i nok en influensatåke og tenkte at denne mannen kjenner jeg ikke. Correction: kjente ikke. Jeg lærte mye om ham av talene til presten og onkel oberst. Likevel satt jeg med en klump i halsen og minner fra tidligere, da jeg så ham mye oftere, ramlet ned i hodet. Sommerferier fra barndommen. Lukten av tobakk i huset hans, som jeg faktisk likte. En morgen da bare han og jeg var våknet. Han var allerede en gammel mann, men kunne fortsatt sette begge bena bak på nakken. Morgengymnastikken gjorde han hver dag. Denne morgenen var han ferdig da jeg kom opp trappen til stua og han ga meg brødskiver med sukker på til frokost. Det knaste godt i kjevene. Ingen andre ville gitt et barn noe lignende til frokost, tenker jeg nå. En annen dag og vi sitter rundt bordet på kjøkkenet hans. Han brøler om noe jeg ikke forstår. Hvorfor er han så sint, hvisker jeg til mamma. Han er ikke sint, han bare snakker så høyt fordi han hører dårlig, hvisker mamma tilbake. Jeg var ikke helt overbevist.
Da jeg var blitt tenåring hadde han fått seg trådløs telefon og viste den stolt fram. "En sånn skulle du hatt, Helle, hæ?" Det var nesten så han prøvde å overbevise foreldrene mine om at sånn måtte vi ha, slik at lille jeg kunne ha private telefonsamtaler.
En uke etter begravelsen ligger det en annonse på Finn. Et hus er til salgs i Bergen. Det er lagt ut mange bilder og jeg savner huset og lukten, mens jeg kikker på dem. Det er rart å se det igjen etter mange år. Etter hvert ville han ikke ha besøk. Det var for slitsomt at vi skulle bo der med hund og alt. Hunden som lærte å gå i trapper i huset hans. Hun hadde ikke noe valg der, siden stua var i andre etasje. Skulle hun være sammen med oss, måtte hun gå opp trappen. Og sammen med oss skulle hun være.
Huset er allerede solgt. De grønne veggene i rommet der jeg og søsteren min sov og de røde veggene der mamma og pappa sov, kommer antageligvis til å bli hvitmalt, lik de fleste vegger nå for tiden. De grønne klosettene blir nok fjernet, likeså det eldgamle dusjkabinettet og det runde kjøkkenbordet. Farfar likte ikke å bruke penger på seg selv.
Jeg hadde et inntrykk av farfar de siste årene; en liten, gammel gubbe, gjerrig, men rettferdig, en som lett hisset seg opp og ikke var lett å gjøre fornøyd. Gretten. Sint. Men minnene som dukker opp forteller meg at det ikke var hele historien. Særlig det mest fremtredende: Han var den eneste som møtte oss med kjærtegn. Hei, kosen, sa han og strøk oss på kinnet. Dette gjorde meg alltid litt brydd. Var ikke vant til slikt. Men jeg husker det nå som en god ting. Et bevis på at han brydde seg om oss. Og at han hadde en god mann i seg.
