It's all new

Vår

Snøen er borte. I dag var det 17 varmegrader og ta-av-seg-jakka-på-tur-tilstander. Jeg så et par digre humler og både en mørk og en lys sommerfugl. Jeg gleder meg over det. Jeg gleder meg til sommeren. Men for hver dag som går, for hver økende grad på termometeret, jo nærmere kommer slutten på studenttilværelsen. Det er tre uker til jeg bør være ferdig med masteroppgaven skal jeg rekke en ordentlig korrekturlesing og å unngå altfor mye angst for at trykkingen skal gå skeis.

Og etter det... hvis alt går bra og jeg får levert og jeg står...

Må jeg bli noe.

Angst. 

Farfar

Farfar døde for en måned siden. Det hele var en ganske rar affære. De tre barna hans var samlet i Bergen, og under ledelse av onkel oberst fikk de ordnet alt det praktiske i rekordfart. Tante synes det hele gikk for fort. Det var ikke plass til sorgen i alt det praktiske. Men når søsken som bor på hver sin kant av landet først er samlet, må ting ordnes mens de kan. Under begravelsen satt jeg i nok en influensatåke og tenkte at denne mannen kjenner jeg ikke. Correction: kjente ikke. Jeg lærte mye om ham av talene til presten og onkel oberst. Likevel satt jeg med en klump i halsen og minner fra tidligere, da jeg så ham mye oftere, ramlet ned i hodet. Sommerferier fra barndommen. Lukten av tobakk i huset hans, som jeg faktisk likte. En morgen da bare han og jeg var våknet. Han var allerede en gammel mann, men kunne fortsatt sette begge bena bak på nakken. Morgengymnastikken gjorde han hver dag. Denne morgenen var han ferdig da jeg kom opp trappen til stua og han ga meg brødskiver med sukker på til frokost. Det knaste godt i kjevene. Ingen andre ville gitt et barn noe lignende til frokost, tenker jeg nå. En annen dag og vi sitter rundt bordet på kjøkkenet hans. Han brøler om noe jeg ikke forstår. Hvorfor er han så sint, hvisker jeg til mamma. Han er ikke sint, han bare snakker så høyt fordi han hører dårlig, hvisker mamma tilbake. Jeg var ikke helt overbevist.

Da jeg var blitt tenåring hadde han fått seg trådløs telefon og viste den stolt fram. "En sånn skulle du hatt, Helle, hæ?" Det var nesten så han prøvde å overbevise foreldrene mine om at sånn måtte vi ha, slik at lille jeg kunne ha private telefonsamtaler.

En uke etter begravelsen ligger det en annonse på Finn. Et hus er til salgs i Bergen. Det er lagt ut mange bilder og jeg savner huset og lukten, mens jeg kikker på dem. Det er rart å se det igjen etter mange år. Etter hvert ville han ikke ha besøk. Det var for slitsomt at vi skulle bo der med hund og alt. Hunden som lærte å gå i trapper i huset hans. Hun hadde ikke noe valg der, siden stua var i andre etasje. Skulle hun være sammen med oss, måtte hun gå opp trappen. Og sammen med oss skulle hun være.

Huset er allerede solgt. De grønne veggene i rommet der jeg og søsteren min sov og de røde veggene der mamma og pappa sov, kommer antageligvis til å bli hvitmalt, lik de fleste vegger nå for tiden. De grønne klosettene blir nok fjernet, likeså det eldgamle dusjkabinettet og det runde kjøkkenbordet. Farfar likte ikke å bruke penger på seg selv.

Jeg hadde et inntrykk av farfar de siste årene; en liten, gammel gubbe, gjerrig, men rettferdig, en som lett hisset seg opp og ikke var lett å gjøre fornøyd. Gretten. Sint. Men minnene som dukker opp forteller meg at det ikke var hele historien. Særlig det mest fremtredende: Han var den eneste som møtte oss med kjærtegn. Hei, kosen, sa han og strøk oss på kinnet. Dette gjorde meg alltid litt brydd. Var ikke vant til slikt. Men jeg husker det nå som en god ting. Et bevis på at han brydde seg om oss. Og at han hadde en god mann i seg.

Øyeblikk

Et par i et fremmed, kaldt land. Unge, med to små barn. Man kan ikke se på dem hva de har opplevd, men man vet at det er en grunn til at de er her og ikke der. I noen timer har de fått mulighet til å gjøre noe annet enn å vente på svar på om de får bli. De har fått en mulighet til å oppleve noe. Og de griper den med begge hender. Noen andre passer barna mens de benytter sjansen til å ta en aketur. Hun foran og han bak. De raser nedover bakken og hyler av glede. I noen sekunder kan de glemme alt de har opplevd og alle bekymringer. I disse sekundene trenger de ikke tenke på hvordan det skal gå med dem og barna om de ikke får bli. Nede i bakken velter rattkjelken og de faller hulter til bulter. De reiser seg leende og tar fatt på veien oppover igjen. Et øyeblikks genuin glede.

De var så nydelige.

Du skulle sett dem du og.

Jeg skulle skrive, det vil si, jeg skrev et innlegg om jul. Men jeg klarte å klikke vekk fanen og med den hele innlegget. Og nå er jeg for trøtt.


Men....


Jeg håper alle har en fin jul! Til og med dere som ikke liker denne tiden. Dere er litt rare, men dere fortjener å ha det fint for det!

Spis, lev, elsk og nyt!


Den lengste måneden av alle kommer før du vet ordet av det. Du vet den måneden hvor man ikke hører om annet enn at det er mørkt og kaldt og jævlig og nå får du se å slanke bort alt det fettet du samlet opp i desember.

Men først gjenstår resten av året og romjulsroen kan fortsatt skape gode stunder.

Brrrrrrrrrrr

Det er kaldt. Det er ikke bare kaldt, det er kaldt. Det er vind fra Sibir, 18 kuldegrader og november var den kaldeste på 90 år eller deromkring. Det er så kaldt at selv om jeg er så heldig at jeg låner mammas gamle postdress og har thermostøvler fra den tiden jeg red rundt på en bane i Skoger fryser jeg. Med en gang jeg stikker nesa ut av døra stivner kinn og fingre. Jeg får varmen i meg igjen etter ti minutters rask gange, men etter 20 minutter sniker kulda seg innpå igjen. Og hvor begynner jeg å fryse først? På rumpa. Hvorfor fryser jeg så lett på rumpa? En skulle tro rumpa var den kroppsdelen som klarte seg best i kaldt vær. Fett og sånn, lissom. Er det fordi den stikker ut? Men da burde puppene fryse like mye? Skjønt der har jeg ekstra polstring. Kanskje jeg må få meg en RH, altså en rumpeholder. Noen som har tatt patent på det?

Te. Nå. Mhm. 

Crazy

Jeg ligger på ryggen i en åpen vogn på skinner. Den triller sakte bakover og hele tiden svakt til høyre. Jeg glir av sted og kan ikke komme meg av. Plutselig er jeg i et gammelt hus som faller sammen rundt meg, men jeg står helt stille. Alt hittil har vært i svart-hvitt. Men så er jeg utendørs og solen titter frem, lysende og gul, bak en ås. En gigantisk, flat Pikachu i svart-hvitt med et skummelt blikk reiser seg fra ingenting og skjuler solen.

Våkedrømmer (noe helt annet enn dagdrømmer) er way more creepy enn mareritt i søvne.